Mine tanker som må luftes

Ettermiddagen 22. juli 2011 vil for alltid være en del av oss alle. Først fikk vi den sjokkerende nyheten om en eksplosjon i Oslo, i Regjeringskvartalet. Sjokkerte satt man stille og hørte og så nyhetene. Det uvrikelige hadde skjedd i Oslo. Bildene som vistes var som tatt ut fra en nyhetssending fra land med mye uroligheter eller en film... det virket så fjernt... men bygdningene var kjente, hjelpemannskapenes uniformer var våre egne og personene på videoen snakket norsk.

Inntrykket begynte å synke inn, men sjokket satt der fortsatt. SÅ... begynner det å komme meldinger om skyting på Utøya... Første jeg tenkte... Utøya... hva er kjent med det igjen... så koblet hjernen. Et nytt og kanskje enda større sjokk sank inn over meg. Etterhvert som nyheten ble bekreftet og bildene begynte å komme... satt jeg enda mer sjokkert tilbake. Hvem kan vel finne på å skyte på ungdommer, uskyldige ungdommer, helt forsvarsløse på en øy...???

Hele kvelden gikk med i en boble med oppdateringer på tv og nettet. Det uvirkelige var virkelig.... disse grusomme hendelsene var fakta. Tallene for skadde og døde var grusomme... men de man våknet til dagen etter var enda mer grusomme. Enda mer sjokkerte av omfanget av tragediene måtte Norge ta fatt på en ny dag. Visheten om at gjerningsmannen var tatt, skapte for meg i det minste en trygghet om at ugjerningene var over...

Historiene fra de overlevende begynte så smått og deles med omverdenen. Grufulle minner som de overlevende må leve videre med.... minner fra en hendelse som frarøvet de venner og kjente. Minner som kan frarøve oss som kun har lest dem nattesøvnen. Mine tanker har vært mye hos de som overlevde og deres pårørende. De er heldige som har kommet fra det med livet i behold, men de har en lang vei å gå for å komme seg videre med tankene og minnene.

De andre historiene som kom i løpet av helgen var historiene om de som var savnet eller døde. Å høre og lese historiene om ungdommer og voksne som aldri mer kommer hjem til sine kjære, er veldig veldig trist. Pårørende over hele landet venter på svar om sin kjære. En ventetid man skulle vært foruten... en ventetid som må være helt grusom. Etterhvert som tiden går og man venter på livstegn, begynner håpet sakte å svinne hen... Virkeligheten har innhentet oss alle når politiet nå kommer men bekreftelsene man ikke ønsket.... men som samtidig kan starte en ny prosess i sorgen og savnet etter de som ikke er blant oss mer.

Det eneste flotte disse tragiske hendelsene har ført med seg, er en nasjon med enda sterkere samhold og omsorg for hverandre. Man ser sammholdet i nasjonen når man opplever at E6 står helt stille for å markere ett minutts stillhet. Man ser omsorgen når man leser om alle de som har støttet opp om minnesmarkeringer landet over, og man leser om voksne personer som klemmer og holder rundt fremmede mennesker på gata.... da ser man resultatene de tragiske hendelsene har ført med seg... en styrke... en styrke for en hel nasjon. Blomste- og lyshavet ved domkirken er et tydelig symbol på hvor mye nordmenn er berørt av hendelsene og hvor mye vi bryr oss oss hverandre, både kjente og fremmede. De som omkom i fredagens tragiske hendelser, vil for alltid være en del av hver eneste nordmann...

Vi har hørt uttalelser som blir sitert både i media og på sosialemedier. Det mest brukte og som har mange visdomsord i seg er nok det AUF jenta fremførte på CNN:

"Om én mann kan vise så mye hat,
tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Ett annet sitat er Jens Stoltenbergs ord fra minnesmarkeringen på Rådhusplassen mandagskveld:

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk"

Begge disser er veldig sanne.... Onskapen og hatet knuses av at vi sammen er sterke og sammen viser at kjærligheten for landet vårt og hverandre overgår alt. Dette gjør at livet vil gå videre....

Mine tanker går til de som mistet livet i Oslo og på Utøya....

... til de som overlevde marerittene...

... og til de som er pårørende, venner og bekjente av både omkomne og overlevene... 

Ta vare på hverandre